MENNESKET SOM SELVFORTOLKENDE VESEN – DEL 1

Et essay om drøm, vitenskap og psykisk realitet sett i lys av sentrale tema hos Charles Taylor og Donald Meltzer Er det viktig å forstå, eller holder det å kunne telle? Spørsmålet, som er hentet fra baksiden av en bok av filosofen Gadamer, kunne passet fint som et memento for forskere i sinnets helse. I møte med psykologiske problemstillinger fordres det av undersøkeren at hun både kan telle og forstå. Dette utsagnet vil mange kunne istemme, uenighetene oppstår ofte når vi skal avklare hvor tellingen opphører og forståelsen tar til, og vice versa, og om dette er mulig å avgjøre. Et annet problem synes å være at mens mange finner tellingen, dvs. en vitenskapelig metode basert på empiri, eksperimentelle oppsett, etterprøvbare hypoteser etc., relativt klar og oversiktlig, oppleves forståelsens filosofi derimot ofte som uoversiktelig eller diffus. Kanskje er frykten for det vanskelige ved denne filosofien noe overdrevet. Min hensikt er å prøve å overkomme noen av disse hindringene slik at viktige sider ved forståelsens filosofi kan fremstå som mer overskuelige for leseren. Jeg forsøker i den første delen av denne artikkelen å møte disse utfordringene med utgangspunkt i tre beslektede innfallsvinkler: For det første hevder jeg at det vil være avgjørende å prøve å sondre mellom hva som kan og hva som ikke kan telles. Jeg foreslår at dette arbeidet kan lettes ved å lage en distinksjon mellom to ulike beskrivelsesmåter som jeg her vil kalle for tegn- og symbolnivåer. Dette er en tenkning inspirert av filosofen Susanne Langer og psykoanalytikeren Donald Meltzer. For det andre presenterer jeg bidrag fra den kanadiske filosofen Charles Taylor i et forsøk på å redegjøre for noen av hovedpunktene i det som kjennetegner en forstående praksis. Denne delen kretser særskilt rundt det faktum at menneskets livsverden på en avgjørende måte formes av hvilke betydninger vi legger til den; at vi er meningsskapende og fortolkende vesener. Jeg synes Taylor har lykkes i å ta opp i seg mange av hovedstrømningene i en rik sentraleuropeisk filosofi med Heidegger, Gadamer, Wittgenstein og Merleau-Ponty som sentrale navn, og at han klarer å presentere disse tankene på en tilgjengelig måte. Mange av Taylors bidrag forsøkes illustrert Arnulf Øverland. Jeg dveler her særskilt ved språkets viktige rolle. Dette bringer oss videre til det tredje og siste grepet, der jeg tar utgangspunkt i Gadamers tanke om at all forståelse kan sies å ha karakter av en hendelse. Jeg peker på den psykoterapeut