Å beslutte med henblikk på risiko? - Når politikken dytter ansvaret over på barnevernets ansatte 1

Artikkelens tema er hvordan barnevernet, gjennom sine kommunikative beslutninger, skaper praksis. Mer konkret har jeg undersøkt hvordan saksbehandlerne i barnevernets undersøkelser kommer frem til beslutninger gjennom å forholde seg til ulike forventninger. Gjennom analysen synliggjøres det hvordan barnevernets undersøkelser langt på vei blir styrt av forventninger den enkelte saksbehandler og forelder ønsker å innfri. Disse handler for eksempel om å ha minst en samtale med barnet, samt å følge en undersøkerplan. Dermed blir det å ikke følge undersøkerplanen eller det å ikke snakke med barnet sett som usikre handlingsvalg mot målet om å sikre ?den gode undersøkelse?. Barnevernets beslutninger vil dermed inngå i et i et rasjonaliseringsprogram hvor hensikten eller målet er å unngå risiko. På den måten synes barnevernets undersøkelser å væ re styrt av en risikopolitikk som tjener hensikten å væ re på den sikre siden og hvor fremtidens nødvendige uvisshet blir barnevernets problem. Risikopolitikken bringer barnevernet inn i en praksis det ikke selv har definert og setter dermed barnevernet inn i en tilstand av fare. Politikken pålegger barnevernet å omsette alle svake punkter til forebyggelsesprogrammer med den hensikten å sikre ?den gode praksis?. Det betyr en praksis hvor standardisering og maler blir de mest opplagte svarene. På den måten blir det barnevernet som organisasjon som bæ rer ansvaret for eventuelle feilvurderinger - ikke den politikken som ligger til grunn for handlingene. Ansvaret dyttes dermed over på barnevernets ansatte.