Skapende natur. Naturens forvandlinger i Adam Oehlenschläger, Digte 1803 (1802), og Rolf Jacobsen, Jord og jern (1933)

Artikkelen ser på løfter og trusler knyttet til natur i de bøkene som har vært ansett å «åpne» hhv dansk/norsk romantikk og norsk modernisme. Hos Oehlenschläger er naturen stedet for seksuell vold liksom for følsomhet i motsetning til sivilisasjonens kjølige fornuft; hos Jacobsen er naturen sivilisasjonens drivende kraft – hos begge i prekær balanse mellom jordisk salighet og overhengende katastrofe. Den etablerte motsetningen mellom himmelsk overnatur og jordisk natur er hos Oehlenschläger erstattet av tautrekking mellom blodløs konvensjon og umulig – undersjøisk – natur. Bare i eventyrets verden kan elskende forenes. Konsekvent etablerer diktet en transcendens som ikke må realiseres. Hos Jacobsen får sivilisasjonen kraft og driv fra følelsens og viljens kollisjon med en vakker, men meningsløst likegyldig natur. Landskapet og historien forespeiler nåtiden dens potensial. Forhistorien finnes i drømmen, fremtiden i forlengelsen av samme drøm. Hendelser gjentar seg. Naturen i fjellenes, fossenes og månens skikkelser hos Jacobsen er ikke mindre skremmende enn Oehlenschlägers troll, heller ikke når urdyr kommer igjen som maskiner. Et førhistorisk angstritt er ikke vesensforskjellig fra togturen som avslutter samlingen. Idet naturen hos begge forfattere overtar for det over-naturlige, åpnes for resakralisering med irreelle paradiser og truende død.