Bruddet med samfunnskontrakten

Sammendrag Revolusjonen kom til norsk rettssosiologi og kriminologi i 1970. Inspirert av studentopprøret i Paris to år tidligere og politiske stemningsskift krevde den fremvoksende generasjonen samfunnsvitere at sosiologien tok stilling for de underpriviligerte og bandt seg til et analytisk rammeverk i opposisjon til rådende maktforhold. Dette var et brudd med den da etablerte sosiologien og ikke videreføring av «gullaldersosiologien». Dette bruddet, som er knyttet til «den kritiske» generasjonen i samfunnsvitenskapen, bygget videre på den eldre generasjonens måte å definere deres forskerrolle på, men ga deres analytiske distanse en ekstra omdreining, som resulterte i noe kvalitativt nytt og annet. Selv om noen av gullaldersosiologene tok skrittet over i den kritiske tradisjonen, hevder jeg i denne artikkelen at Aakvaags etter hvert velkjente påstand om at gullaldersosiologien gled over i den kritiske tradisjonen, er feil. Ved å ta for meg spesialgrenene rettssosiologi og kriminologi demonstrerer jeg hvordan overgangen fant sted, og på den måten krystalliserer jeg de forskjellige måtene man definerte sin forskerrolle på i de respektive generasjonene. Jeg hevder at gullaldersosiologene opererte innenfor en slags kontrakt med modersamfunnet, mens den kritiske generasjonen brøt denne kontrakten. De omtalte generasjonene må følgelig holdes atskilt.