Fødebiologi til nordlig lysprikkfisk (Benthosema glaciale, Reinhardt 1837) i fire Nordatlantiske havbassenger

Nordlig lysprikkfisk er den mest utbredte lysprikkfiskarten nord for 35°. De er tidligere kjent for å ha en diett bestående av kopepoder, krill og amfipoder, og ansees som opportunistiske predatorer. Datamaterialet for studien er hentet inn fra fire forskjellige havområder i Nordatlanteren, henholdsvis Norskehavet, Islandshavet, Irmingerhavet og Labradorhavet i forbindelse med EURO BASIN-prosjektet, et forskningstokt som fant sted fra 01.05.13-14.06.13. Studiens hovedmål var å dokumentere diettsammensetningen til nordlig lysprikkfisk i disse havområdene, og sammenligne dietten mellom områdene på bakgrunn av fiskens vertikale døgnvandring, tilgjengelighet av byttedyr i vannsøylen, tid på døgnet og fiskens størrelsesforskjeller. Studien baserer seg på zooplanktonprøver fra MOCNESS, hydrografiske og akustiske målinger og prøver av nordlig lysprikkfisk som ble samlet inn med makroplanktontrål og Harstadtrål gjennom hele toktet. Lengde- og vektanalyser av fisk, lever og gonade ble gjort for å undersøke fiskens fysiske fatning. Mageanalyser ble gjort for å identifisere mageinnholdet til nordlig lysprikkfisk og for å kunne sammenligne fødesammensetningen mellom havområder, fiskens lengde og tid på døgnet. Nordlig lysprikkfisk er en visuell predator tilpasset fødesøk ved lave lysstyrker, og unngår høye lysstyrker for å unngå å bli spist. I Labradorhavet og Norskehavet gjennomgikk nordlig lysprikkfisk vertikal døgnvandring, hvor de beveget seg opp i vannsøylen med høyest zooplanktontetthet for å spise om natten, og ned igjen på dypet på dagtid. I Irmingerhavet og Islandshavet unngår nordlig lysprikkfisk de høye lysstyrkene fra 0-200 m hele døgnet, og spiser i dypet mellom hhv ca. 200-700 m og 200-500 m. Nordlig lysprikkfisks diett bestod av mindre byttedyr som appendikularier, Calanus finmarchicus og Metridia spp. til større bytter som Calanus hyperboreus, Paraeuchaeta spp. og amfipoder. Diettsammensetningen varierte med område. De kalde vannmassene i Islandshavet hadde rike mengder C. hyperboreus i dypet, hvor nordlig lysprikkfisk oppholdt seg gjennom hele døgnet. I Labradorhavet ble den høyeste zooplanktontettheten registrert; her hadde nordlig lysprikkfisk positiv seleksjon for Appendikularia og C. finmarchicus, som befant seg med høyest tetthet på 0-50 m dyp, i et kaldt overflatelag, hele døgnet. I Irmingerhavet spiste nordlig lysprikkfisk litt av alt, men ser ut til å velge Amfipoder og større kopepoder som C. hyperboreus og Paraeuchaeta spp. over andre bytted