Gjennomføring av samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging – en studie av Bergen kommune

Byer med høy tetthet, gode kollektivforbindelser og korte avstander mellom bosted, arbeidsplasser og tjenester, er helt nødvendig for å oppnå bærekraftig utvikling og håndtere klimautfordringene. Samordnet areal-, bolig- og transportplanlegging er et viktig bidrag for å sørge for at norske kommuner og byer kan oppnå en slik bærekraftig byutvikling, og er viktig både for å sørge for at samfunnsutviklingen tar hensyn til miljø og mennesker lokalt, men også for å redusere utslipp fra transportsektoren og slik bidra globalt. På bakgrunn av dette har oppgaven fokusert på hvordan Bergen kommune samordner bolig-, areal- og transportplanlegging, hvilken tilnærming de har til samordningen og hvorvidt planene gjennomføres etter målsetningene. Oppgaven har fokusert på hvordan aktørene organiserer seg og samarbeider for å oppnå en arealeffektiv og transportreduserende utvikling, og hvordan målsetninger og planer følges opp i realiteten. Oppgaven har tatt utgangspunkt i at aktørenes organisering og tilnærminger til planlegging kan belyses gjennomføringen av samordnet planlegging, og en stor del av oppgaven har tatt for seg aktørenes roller og samarbeid i planprosessen. Teorier om makt og nettverksstyring har blitt knyttet sammen med empiriske data for å forklare gjennomføringen av samordning, og aktørenes virkning på dette. Det er mange aktører som er viktig i byutviklingen i Bergen kommune, og ulike aktører har blitt intervjuet gjennom arbeidet med studien. Både kommunal og fylkeskommunal administrasjon, kommunepolitikere og private aktører har vært inkludert i studien for å få nyanserte perspektiver. Studien har hatt en kvalitativ tilnærming for å kunne belyse meninger, målsetninger og samarbeid, da en kvalitativ tilnærming åpner for å oppnå en dypere forståelse av prosessene og aktørene som inngår i disse. Med utgangspunkt i dette, har det gjennom oppgaven kommet frem at Bergen kommunes gjennomføring av samordning ikke alltid samsvarer med de overordnede planene. Kommunen har høye målsetninger om 80 prosent fortetting men i praksis er fortettingsgraden mye lavere. Kommunens styring er preget av hierarkiske strukturer heller enn nettverksstyring, og dette gjør samordning og samarbeid utfordrende. På tross av at samordnet planlegging skal sørge for at flere hensyn ivaretas samtidig, har det blitt tydelig at økonomiske hensyn og markedsaktører blir ivaretatt fremfor hensynet til miljø. Planprosessen er preget av at private aktører utøver makt gjennom rasjonalisering og