Corrosion of prestressed tensile wires on Herøysund bridge

I denne avhandlingen blir teori og litteratur rundt korrosjon av karbonstål i ulike omgivelser og betong samt galvanisk korrosjon presentert. Deretter presenteres inspeksjoner og undersøkelser av Herøysund bro, hvor korrosjon ble oppdaget på spennarmeringen. Avhandlingen tar deretter for seg et eksp...

Ausführliche Beschreibung

Gespeichert in:
Bibliographische Detailangaben
1. Verfasser: Bjerk, Christoffer Andresen
Format: Dissertation
Sprache:eng
Online-Zugang:Volltext bestellen
Tags: Tag hinzufügen
Keine Tags, Fügen Sie den ersten Tag hinzu!
Beschreibung
Zusammenfassung:I denne avhandlingen blir teori og litteratur rundt korrosjon av karbonstål i ulike omgivelser og betong samt galvanisk korrosjon presentert. Deretter presenteres inspeksjoner og undersøkelser av Herøysund bro, hvor korrosjon ble oppdaget på spennarmeringen. Avhandlingen tar deretter for seg et eksperimentelt arbeid. Dette arbeidet var todelt, hvor den første delen fokuserer på korrosjonsegenskapene til høyfast spennarmering eksponert over lengre tid (3-5 uker) i ulike løsninger. Disse løsningene hadde varierende pH, klorid og sulfat konsentrasjon. I tillegg ble forsøkene utført i både lukkede og åpne beholdere. Gjennom eksponeringen ble det åpne krets potensialet (OCP) målt. I tillegg ble korrosjonshastigheten utregnet ved slutten av eksponeringen, basert på den lineære polarisasjons motstanden (LPR). Etter eksponering ble prøvene undersøkt visuelt. Fra denne eksperimentelle metoden ble det konkludert med at løsningene var mer korrosive ved pH på 12.5 sammenlignet med 13. Det ble sett at bruken av åpne og lukkede beholdere hadde stor effekt på eksperimentene, da den åpne beholderen førte til karbonering av løsningen og tilgang på oksygen. Ved pH på 12.5 førte en tilsetning av klorid og sulfat til en mer korrosiv løsning, sammenlignet med pH 13 som tålte høyere konsentrasjoner av klorid og sulfat før initiering skjedde. For prøvene hvor korrosjon oppsto skjedde dette på overgangen fra belegget til eksponert stål. Den andre eksperimentelle metoden var galvanisk testing. Her ble to stålstaver (samme stål som for som for den første metoden) koblet sammen over en motstand på 100 ohm (som ga et potesnsialfall på mindre enn 1 mV) og plassert i den samme løsningen, dette utgjorde et sett. Den ene stålstaven hadde et beskyttende oksidlag (dette var kalt stål-prøven) og den andre stålstaven var støpt i betong (dette var kalt betongprøven). I hver løsning var det to sett, sett 1 hadde like stort eksponert stål areal for stål-prøven og betongprøven. Sett 2 hadde 10 ganger så stort eksponert stålareal i betongprøven som for stål-prøven. Den samlede OCPen for hvert sett ble, i tillegg til potensialfallet over motstanden monitorert. Fra dette ble strømmen mellom de sammenkoblede prøvene utregnet. Etter at forsøket ble avsluttet (dette tok mellom 1 og 4 uker) ble prøvene visuelt undersøkt. Fra denne eksperimentelle metoden ble det sett at betongprøvene fikk veldig lav OCP (-350 and -600 mV vs. Ag/AgCl) uten at korrosjon initierte. Det ble ikke sett noen større trend for