Kongekrabbe og omsetningskrav – Ulike modeller for fordeling i den kvoteregulerte fangsten

Nofima er av Nærings- og fiskeridepartementet bedt om å gjennomføre en evaluering av ulike alternative modeller for kvotefordeling i det kvoteregulerte fisket etter kongekrabbe. Alle de foreslåtte modellene bygger på dagens modell, der det kreves en gitt omsetning av fangst av andre arter, for å få «full» kongekrabbekvote. I tillegg til at fartøy må høre hjemme i Finnmark, eller den tidligere lukkede gruppen i dette fisket. Departementet har i sin forespørsel satt opp konkrete alternative justeringer for kvotefordeling, som omhandler krav til førstehåndsomsetning av andre arter (Modell 1 og 2), majoritetseiers status i fiskermanntallet (Modell 3), fartøystørrelse (Modell 4) og tillatelse i lukket gruppe torsk (Modell 5). Rapporten er bygget opp med en kort innledning og fyldigere bakgrunn, før hver av de fem konkrete alternativene belyses med basis i forholdene i Finnmark. Hver av de alternativene modellenes effekter diskuteres opp mot deltakelse, samt mulige fordeler og ulemper opp mot forvaltningsmål i forhold til dagens modell (Modell 0). Analysene tar utgangspunkt i de rådende forhold i 2022. Vi gir ingen anbefaling til hvilken modell for kvotefordeling som bør velges. Det er et privilegium som ligger til myndighetene i deres vurdering opp mot måloppnåelse og et heller sammensatt målhierarki. Men der det er naturlig peker vi på vesentlige fordeler og ulemper ved de ulike modellene. Vi anser at Modell 2 i bedre grad enn Modell 1 kan ivareta prinsippet om at de som er negativt påvirket av kongekrabbe i andre fiskeri skal bli tilgodesett. Modell 3−5 bygger i større grad på objektive kriterier og det finnes argumenter for at modellene kan møte nevnte prinsipp, om enn til ulik grad. Hvorvidt formål om økt lønnsomhet og profesjonalisering treffes kan i noen grad sees i sammenheng med modellenes totale antall kvotefaktorer. Modell 5 reduserer antallet med 30 %, Modell 1 med 20 % og Modell 2 med 15 %. Vi mener likevel at Modell 2, med kortere trinn i kvotestigen, treffer målet bedre enn Modell 1. Modell 3 og 4 klarer bare i begrenset grad å redusere antall kvotefaktorer alene. Vår vurdering er, at bidraget kongekrabbereguleringene kan understøtte lokal fiskeindustri med, handler om økte landinger av andre arter, og at hvordan modellene slår ut i forhold til dette er beheftet med stor usikkerhet. Vi vurderer at insentivstrukturen i Modell 2, dernest Modell 1, kan gi større effekt enn resterende modeller.