Måling i kvantitativ utdanningsforskning: Et instrumentelt mistak?

Til tross for at måling er en hyppig anvendt metode i kvantitativ utdanningsforskning, blir lite oppmerksomhet viet til logikken som ligger bak tallene. I denne artikkelen argumenterer jeg for at utdanningsforskning har adoptert psykologiens syn på måling sammen med en rekke vitenskapelige tankefeil. Artikkelen gir en gjennomgang av innholdet i de to overlappende tilnærmingene til måling som preger dagens metodologi: måling som tallfesting og måling som validering. Basert på en sammenligning med en klassisk forståelse av måling argumenteres det for at kvantitativ utdanningsforskning ikke måler, men kvantifiserer teoretiske begreper. Denne forståelsen av måling sår tvil om andre rådende oppfatninger i kvantitativ forskning, spesielt ontologiske og vitenskapelige antakelser. Basert på gjennomgangen av psykologisk måling argumenteres det for at utdanningsforskning ikke har tilknytning til ontologisk realisme, som ofte antas i metodelitteraturen. Jeg viser også til den utestede hypotesen om den iboende kvantitative strukturen til teoretiske begrep, som danner fundamentet for at noe i det hele tatt er målbart. Hovedtema i artikkelen er at «måling» i utdanningsforskning blir gjort utelukkende til en instrumentell oppgave forstått som instrumentutvikling, mens vitenskapelige oppgaver blir tatt for gitt.