Forholdet mellom jordskifte og ekspropriasjon

Sammendrag Jordskifteloven gir jordskifteretten vid kompetanse til å endre både eiendommers fysiske grenser og rettighetsforhold til fast eiendom. Ekspropriasjon er det sterkeste inngrepet i den private eiendomsretten ved at det gjennomføres et tvangserverv av eiendom eller rettigheter. Høyesterett uttalte i HR-2019-1152 at «[...] jordskifte i sin grunnleggende natur kan beskrives som en slags ekspropriasjon mot naturalerstatning». I vår avhandling sammenligner vi de to institusjonene. Det følger av analysen at arealbytte etter jordskifteloven § 3-4 kan omtales som en form for ekspropriasjon, men at dette ikke er en passende beskrivelse for bruksordning etter jordskifteloven § 3-8. Avhandlingen viser en utvikling, jordskifte fra rural til urban og ekspropriasjon fra offentlig mot privat. Utviklingen har påvirket motivasjonen for å kreve jordskifte, og at motivet kan være sammenfallende med motivet for å kreve ekspropriasjon. I de tilfeller arealbytte gjennomføres med tvang og formålet er å tilegne seg et bestemt areal, blir grunneier tvunget til å avstå areal i likhet med ekspropriasjon. Ulikheten viser seg ved om kompensasjon til grunneier utmåles i annen fast eiendom eller i penger. Analysen viser at lovreguleringen av de materielle vilkårene ved avståelse av areal ved jordskifte og ekspropriasjon i det vesentlige er sammenfallende. Ulikheten vises der samfunnsinteresser ikke er begrunnelse for å gjennomføre arealbytte. Lovgivers regulering av grunneiers rett til erstatning av nødvendige sakskostnader i forbindelse med grunnavståelse, er ulikt ved jordskifte og ekspropriasjon. Eksempelvis dekkes ikke grunneiers utgifter til sakkyndig bistand ved jordskifte. Der sakskostnadsreglene skiller seg fra hverandre, reiser dette spørsmål til konsekvensen av å omtale jordskifte som en form for ekspropriasjon.