Beslutningsstøtte for personer med utviklingshemming - En oppsummering av kunnskap

Oppsummeringen omfatter 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte. Artikkel 12 i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. I norsk lovgivning brukes ikke begrepet beslutningsstøtte, men vi har likevel regler i helse- og omsorgslovgivningen som kan tolkes som rett til ulike former for beslutningsstøtte. Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år. Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for. Beslutningsstøtte kan omfatte ulike formelle prosesser knyttet til søknader eller vedtak, eller uformelle hverdagsbeslutninger knyttet til måltider, samvær eller aktiviteter. Hovedsaken er at personen med utviklingshemming befinner seg i sentrum av valgprosessen, og at personens valg og preferanser er styrende for hvilken beslutning som tas. I forskning om hvordan personer med utviklingshemming selv vurderer den støtten de får, vektlegges særlig relasjonen til den som støtter, og verdien av å ta seg tid – tid til å tenke over spørsmålet, behov for støtte og informasjon underveis i prosessen og tid til å tenke over svaret. Personene beskriver at de setter pris på praktisk støtte, hjelp til å utvikle egne ferdigheter og kunnskaper samt følelsesmessig støtte, inkludert noen å snakke med. Brukerne og personalet kan ha ulik oppfatning av beslutningsstøtte. Noe som tjenesteyterne har ment som veiledning eller forslag, kan av personen det gjelder, oppfattes som at tjenesteyterne bestemmer. Samtidig ser vi at det vokser fram en ny generasjon med andre forventninger om å bestemme selv. Disse personene utfordrer den tradisjonelle omsorgsideologien og måten tjenestene organiseres på i dag. Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmilj