Relasjonsbygging til elever med atferdsvansker: En fenomenologisk studie av pedagogers refleksjon og praktiske tilnærming til relasjonsbygging

Bakgrunnen for denne studien var et ønske om å sette et søkelys på hvordan pedagoger i praksisfeltet bygger relasjoner til elever med atferdsvansker. Formålet med dette var å få innsikt og en bedre forståelse av det daglige arbeidet med å bygge positive relasjoner til elever ned atferdsvansker. For å få mest mulig kunnskap og innsikt i pedagogenes erfaringer ble det formulert fire forskningsspørsmål: 1. Hvor viktig er relasjonsbygging i det spesialpedagogiske arbeidet? 2. Hvordan og i hvilke sammenhenger bygges relasjoner til eleven? 3. Hvilken nytteverdi har eleven av positive lærer-elev-relasjoner i segregerte tiltak? 4. Hvordan utvikles kompetanse for å bygge relasjoner til elever med atferdsvansker? Undersøkelsens teoretiske perspektiv er først og fremst hentet fra teori og forskning om lærer-elev-relasjonen, men det er også benyttet forskning fra andre områder i pedagogikken der det har vært hensiktsmessig for å belyse problemstillingen. For å få svar på forskningsspørsmålene ble det benyttet et delvis strukturert intervju. Utvalget besto av fem pedagoger med lang erfaring i arbeidet med elever med atferdsvansker. Alle fem pedagogene arbeidet i segregerte tiltak. Intervjuene ble tatt opp på diktafon, dataene ble så transkribert, kodet og kondensert til et meningsbærende materiale i forhold til forskningsspørsmålene. Studien har en fenomenologisk tilnærming. Det vil si at man gjennom å få innblikk i informantenes livsverden ønsker å beskrive og utforske deres erfaringer og forståelse av et fenomen som i denne studien er lærer-elev-relasjonen. Resultatene av undersøkelsen viser både likheter og forskjeller i pedagogenes refleksjon og praktiske tilnærminger til relasjonsbygging. Deltagerne ser ut til å ha en felles forståelse av at lærer-elev-relasjonen er viktig i det spesialpedagogiske arbeidet. I den mer praktiske tilnærmingen til relasjonsbygging viste det seg at det ble lagt vekt på ulike dimensjoner ved lærer-elev-relasjonen. Enkelte pedagoger la først og fremst vekt på emosjonelle dimensjonen, mens andre i større la vekt på den instrumentelle dimensjonen og da først og fremst faglig støtte. Et overraskende funn var at det var knyttet usikkerhet til om utviklingen av en positiv lærer-elev-relasjon i spesialpedagogisk sammenheng kunne hjelpe eleven å bygge relasjoner i andre sammenhenger. Dette til tross for at det ble lagt ned mye tid og ressurser i relasjonsbygging. Utvikling av relasjonskompetanse så pedagogene som viktig. De så verdien av å tile