Røykeslutt i kreftbehandling. Evaluering av et røykesluttprogram

Innledning Blant kreftpasienter som slutter å røyke før påbegynt behandling er risikoen for død og for komplikasjoner av behandlingen vist seg å være lavere enn blant pasienter som fortsetter å røyke. Sammenlignet med pasienter som røyker, har pasienter som ikke røyker også høyere livskvalitet og funksjonsnivå. Røykeslutt kan forbedre behandlingseffekten og redusere bivirkninger sammenlignet med fortsatt røyking blant kreftpasienter. Forskning viser at de mest vellykkede intervensjonene for mennesker med kreft er høyintensitetsintervensjoner, rettet mot risikoatferd og/eller bruk av flerkomponentintervensjoner som inkluderer medikamentell behandling, veiledning og sosial støtte. De nasjonale retningslinjene for røykeslutt anbefaler systematisk veiledning i kombinasjon med farmasøytiske hjelpemidler for å øke sjansene for å bli, og forbli, røykfri. Retningslinjene blir imidlertid ulikt praktisert ved kreftavdelingene i Norge. Hovedmålet med dette prosjektet var å undersøke effekten av å tilby et røykesluttprogram med minst fire veiledningssamtaler basert på Motiverende Intervju og tilbud om gratis nikotinerstatningsprodukter til kreftpasienter som skulle i behandling. I tillegg har vi vurdert gjennomføringen av programmet og presenterer funn for røykestatus blant de henviste pasientene, annen tobakksatferd og demografiske forhold blant studiedeltakerne ved studiestart. Metode Studien ble gjennomført fra september 2017 til mars 2020 og inkluderte en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe. Intervensjonsgruppen fikk strukturert røykesluttveiledning basert på Motiverende Intervju, kombinert med tilbud om gratis røykesluttmedisiner (nikotinerstatningsprodukter) mens kontrollgruppen ikke fikk tilsvarende tilbud. Kreftpasienter som var 18 år og eldre som røykte og var henvist til kreftbehandling ved et av seks inkluderte sykehus med onkologiske avdelinger i Norge, ble invitert til å delta. Kun pasienter med en overlevelsesprognose på minst 12 måneder, som ikke led av demens eller annen psykisk lidelse som påvirker evnen til å gi informert samtykke, ble invitert. På grunn av praktiske og etiske hensyn valgte vi et design hvor deltakerne i kontroll- og intervensjonsgruppe ble rekruttert ved samme sykehusavdeling men i to ulike tidsperioder. Kontrollgruppens rekrutteringsperiode og baselineundersøkelse ble avsluttet en måned før rekruttering til intervensjonsgruppen begynte. Deltakere ble invitert til å svare på et spørreskjema på baseline og et nytt etter seks mån