Observasjon - en nøkkelkompetanse i barnehagelæreres utdanning og profesjon: brudd, utfordringer og potensial

Avhandlingen retter oppmerksomheten på temaet observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon. Det er tatt utgangspunkt i hovedproblemstillingen: Hvordan fremstår betydning og bruk av observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon – og hvilke observasjonsmetoder sees som relevante? Obse...

Ausführliche Beschreibung

Gespeichert in:
Bibliographische Detailangaben
1. Verfasser: Birkeland, Johanna
Format: Dissertation
Sprache:nor
Online-Zugang:Volltext bestellen
Tags: Tag hinzufügen
Keine Tags, Fügen Sie den ersten Tag hinzu!
Beschreibung
Zusammenfassung:Avhandlingen retter oppmerksomheten på temaet observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon. Det er tatt utgangspunkt i hovedproblemstillingen: Hvordan fremstår betydning og bruk av observasjon i barnehagelæreres utdanning og profesjon – og hvilke observasjonsmetoder sees som relevante? Observasjon har ligget til grunn for kunnskapsbasen til barnehagelærere fra de første utdanningene til i dag. Gjennom utdanningens teori og praksis tilegnes kunnskaper og ferdigheter i observasjon. Barnehage og utdanningsinstitusjon sees som likeverdige læringsarenaer, der praksislærere, barnehageledere og campuslærere ansees som lærerutdannere, med felles ansvar for studenters læring og kvalifisering, i en utdanning hvis kjennetegn skal være helhet, sammenheng og profesjonsrettet (Kunnskapsdepartementet, 2012). Avhandlingen legger til grunn at barnehage og utdanningsinstitusjon danner vilkår for studentenes læring om observasjon, og at studenter og lærerutdannere former og blir formet gjennom utdanningspraksiser (Ødegaard & Krüger, 2012). Samfunnsnivåets føringer innvirker på institusjons- og individnivå (Hedegaard, 2012), som her innebærer lærerutdanneres praksiser. Praksis defineres med utgangspunkt i Stephen Kemmis’ praksisbegrep, og gjenstand for analysene i studiens mixed methods-design er praksis som «saying» på tre nivåer; samfunns-, institusjons- og individnivå i utdanningens to felt. Hovedproblemstillingen undersøkes gjennom tre delstudier. I den første delstudien rettes søkelyset på praksislærerens observasjonspraksis, hvordan de taler om bruk av og begrunnelser for observasjon og synliggjør praksislæreres og barnehagefeltets doxa. I den andre delstudien belyses campusundervisningen, hvilke kunnskaper og ferdigheter i observasjon som vektlegges på samfunns-, institusjons- og individnivå (pedagogikklærere). Den tredje delstudien, som er en landsomfattende spørreundersøkelse, undersøker hvilke observasjonsmetoder pedagogikklærere, praksislærere og styrere synes er relevante i barnehagelærerutdanningen (BLU) og barnehagen, og hva som kjennetegner bruk av og begrunnelse for observasjon. I tillegg belyses observasjon relatert til metodologi og metoder for observasjon som er tjenlig for barnehagelærere for å kunne oppfylle det helhetspedagogiske mandatet, i en drøftende artikkel som peker ut retning og nye veivalg i observasjon. Resultatene viste at observasjon ble ansett som viktig, og som en forutsetning for pedagogisk arbeid, men var lite brukt i barnehagelæ