Assessment of the Norwegian part of the Scandinavian wolf population, phase 1 : Workshop summary

I innstilling 257 L (2016-2017) ba Stortinget den norske regjeringen om å foreta en faglig gjennomgang av den norske delbestanden av ulv, med den begrunnelse at en selvstendig utredning av hva som kan defineres som en levedyktig bestand av ulv i Norge aldri tidligere har vært gjennomført. Klima- og miljødepartementet ga Miljødirektoratet (MD) i oppdrag å følge opp dette arbeidet, med følgende spesifikasjoner: Gjennomgangen må omfatte en levedyktighetsanalyse for ulvebestanden i Norge, utredningen må ta hensyn til at bestanden deles med Sverige, og dermed må vurderingen omfatte både den norske delbestanden og den samlede sør-skandinaviske bestanden. Klima- og miljødepartementet anbefalte å dele arbeidet inn i to faser, der den første skulle gjennomgå tidligere arbeider, samt ulike begreper og faguttrykk som forekommer i forskrifter og lovverk, og dermed legge grunnlaget for en levedyktighetsanalyse i andre fase. Departementet påpekte at arbeidet med dette oppdraget må ha et strengt faglig perspektiv, og ikke være bundet til hensyn av premissene som ligger i dagens politikk. Som første fase av utredningen ga MD Høgskolen i Innlandet oppgaven med å koordinere en workshop med et ekspertpanel, inkludert juridisk ekspertise og ekspertise i levedyktighetsanalyser, for å diskutere parametere som er relevante for gjennomføringen av fase to. Workshopen ble gjennomført 5. til 6. mars 2020, og denne rapporten oppsummerer diskusjonene og konklusjonene fra workshopen. Hovedkonklusjoner: Fra et biologisk perspektiv kan ulvebestanden i Skandinavia ikke deles i delpopulasjoner definert av administrative grenser. Den felles skandinaviske ulvebestanden deles mellom Norge og Sverige, og er knyttet til den større nord-/sentraleuropeiske metapopulasjonen gjennom innvandring. Derfor vil en egen bestandsanalyse for Norge ikke være biologisk meningsfylt. Levedyktighetsanalyser av den skandinaviske ulvebestanden er allerede gjennomført. Fra et juridisk perspektiv, under nasjonal og internasjonal lov, er Norge forpliktet til å opprettholde arter og deres genetiske mangfold på lang sikt og å sikre at arter forekommer i levedyktige bestander i deres naturlige utbredelsesområder. Imidlertid fremstår Norges tolkning av deres forpliktelser overfor Bernkonvensjonen noe uklar, her illustrert med to ytterpunkter som ble diskutert under workshopen: • Hvis Norge kun forplikter seg til å bidra til en felles bestand bør en enkelt yngling kunne være nok, gitt at Sverige opprettholder en levedykt