Beiteatferd, habitatseleksjon og produktivitet hos storfe på utmarksbeite

Politiske målsetninger om økt storfekjøttproduksjon i Innlandet gjør at storfebeiting i utmark er forventet å øke, og da særlig andelen av spesialiserte, internasjonale kjøttferaser. Storfe er avlet til å yte maksimalt på uniformt, flatt grasland. I skogen er habitatet mye mer variert og beiteressursene forekommer flekkvis og i lavere konsentrasjoner. Vi har studert beiteatferd, habitatvalg og tilvekst til ammekyr i to studieområder i Sørøst-Norge, det ene med en dyretetthet langt under og det andre godt over beitekapasiteten. Vi brukte GPShalsbånd med innebygde aktivitetsmålere som overvåket dyrenes bevegelse hvert 5. eller 10. minutt gjennom beitesesongen. Dessuten ble flere kyr og kalver veid ved slipp og ved sanking. Kyrne brukte omtrent en tredjedel av døgnet til beiting, men tilpasset beitetiden til daglengde og årstid. I områder med fattige habitatstyper forflyttet dyrene seg over større arealer. Gamle setervoller var mest foretrukket, fulgt av hogstflater som var yngre enn femten år. I området med høy dyretetthet foretrakk dyrene også noen habitattyper av mindre beitekvalitet. Under hvile foretrakk kyrne flate, grasrike plasser under trær. Tilveksten var størst i området med lav dyretetthet, og i det andre området fant vi en større andel kyr som gikk ned i vekt i løpet av beitesesongen. Ekstensive raser viste høyest tilvekst i området med lav dyretetthet. Lakterende kyr hadde lavere tilvekst, brukte mindre områder og brukte mer tid til beiting enn sin-kyr. Vi konkluderer med at internasjonale storferaser kan egne seg godt for de heterogene forhold i barskogen gitt at dyretettheten ikke overskrider beitekapasiteten. Forskning bør rettes mot positive og negative effekter som beiting kan gi for det biologiske mangfoldet og andre økosystemtjenester i skogen, slik som skogbruket, jaktbart vilt og turisme.