Barns undring gjennom fortolkning og levd kropp. Hermeneutiske og fenomenologiske hendelser i barnehagen

Denne avhandlingen er et bidrag til det barnehagepedagogiske kunnskapsfeltet og har som mål å utvikle en ny forståelse for barns livsverden (den førteoretiske verden som er selvinnlysende eller gitt) og barns danningsprosesser i barnehagen. Avhandlingen belyser barnets eksistens som homo admirans (det undrende barnet) og homo interpretans (det fortolkende barnet), og er basert på en hermeneutisk-fenomenologisk studie som vektlegger barns levde erfaringer. Gjennom å understreke barns undring og fortolkning som overordnede livsuttrykk og manifestasjoner på livet og som betydningsfulle i deres danningsprosesser, stiller avhandlingen spørsmålet: På hvilke måter viser undring og fortolkning seg som barnlig fenomen i barnehagen? Avhandlingens teoretiske rammeverk er basert i filosofi, nærmere bestemt Hans-Georg Gadamers filosofiske hermeneutikk og Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi. Sentralt i forståelsen av barns undring og fortolkning er Gadamers generelle teori om forståelse. Ulike kjernebegreper i hans filosofi utdypes for å forstå fenomenet under utforsking; dialog, erfaring, sannhet, applikasjon, lek, vennskap, theoría, fronesis og danning. Merleau-Pontys fenomenologi om persepsjonens forrang og kroppen som forståelsens sted er essensiell for å forstå kroppens betydning i barns undring og fortolkning. Avhandlingen utdyper sentrale begreper i hans filosofi som persepsjon, legemliggjort subjektivitet, kropps-subjektet, ‘kjød, kiasme, reversibilitet, écart og ekspressiv kognisjon; begreper som anvendes i en forståelse av barnekroppen selv som kognitiv og ekspressiv. De empiriske data er basert på levd observasjon (inklusive video-observasjon, lydopptak og fotografi) i en barnehage i to barnegrupper, hver med barn i alderen tre til seks år, i en periode på seks måneder. Studiens viktigste empiriske funn er at barns undring og fortolkning viser seg som en særegen barnlig ekspressiv dialogisk måte å være-i-verden på, som en sammenfletning mellom vennskapelige samtaler, fortellinger, lek, fest, poetikk og kroppslige uttrykk, ‘språk’ som overlapper hverandre og ofte er samtidige. Oppsummert viser fenomenet seg som legemliggjort kommunikasjon om verden, en fortolkningspraksis der verden skjenkes mening.