Råte i gran registrert på stubber etter hogst vinteren 1992

Rapporten redegjør for resultatene fra en råteregistrering utført av skogeiere etter hogst vinteren 1992, og den omfatter i alt 4 914 bestand og 271 023 stubber. Råtevurderingen ble utført visuelt på stubber større enn 10 cm ved stubbeavskjær. Beregningene viste at 26,8% av grantrærne hadde synlig råte i stubbeavskjær. Skogreisingsområdene Vest-Agder, hele Vestlandet og Troms, hadde minst råte (5,7%-15,9%), mens de opprinnelige granskogfylkene hadde mest råte (25,5%-31,2%). Det ble ikke påvist trender avhengig av eiendomsstørrelse, balansekvantum eller hogstnivå, men de største eiendommene, og de med høyest hogstnivå eller balansekvantum, hadde lavest råtefrekvens. Det var tendens til stigende råtefrekvens med økende alder. Tynningsinngrep økte råtefrekvensen. Treslagsblanding reduserte råtefrekvensen, klarest var trenden for innblanding av furu. Plantet skog (Vestlandet) hadde mindre råte enn naturskog. Det ble ikke påvist forskjeller med stigende høyde over havet eller hogstklassesammensetning. Årsak til råten ble vurdert visuelt. Rotkjuke alene eller som kombinasjonsråte ble registrert i 71%, honningsopp alene eller som kombinasjonsråte i 28% og andre råtesopper i 11% av de råtne stubbene. Det betyr at tiltak for å begrense forekomst av rotkjuke vil ha størst effekt på råtesituasjonen. Råte har stor innvirkning på tømmerkvalitet. Etter de krav som gjaldt ved hogsten måtte 3,8% av rotstokkene vrakes eller bultes på grunn av råte. I tillegg hadde 5,9% og 17,0% av rotstokkene så mye råte at de måtte nedklassifiseres til henholdsvis sekunda og prima massevirke.