Forhistoriske overgrep mot småbarn»: Omskjæringsdebatten i norske avismedier og andregjøring av jøder
I 2014 vedtok Stortinget for første gang en særskilt lov om rituell omskjæring av gutter i Norge. Loven har som formål å sikre en forsvarlig utførelse av inngrepet. Både før og etter loven har omskjæringspraksisen vært gjenstand for ekstensiv debatt i offentligheten, som har vist hvor kontroversielt...
Gespeichert in:
1. Verfasser: | |
---|---|
Format: | Dissertation |
Sprache: | nor |
Schlagworte: | |
Online-Zugang: | Volltext bestellen |
Tags: |
Tag hinzufügen
Keine Tags, Fügen Sie den ersten Tag hinzu!
|
Zusammenfassung: | I 2014 vedtok Stortinget for første gang en særskilt lov om rituell omskjæring av gutter i Norge. Loven har som formål å sikre en forsvarlig utførelse av inngrepet. Både før og etter loven har omskjæringspraksisen vært gjenstand for ekstensiv debatt i offentligheten, som har vist hvor kontroversielt ritualet er blant majoritetsbefolkningen. Med et emosjonelt språk diskuteres ritualet i avismedier, med for-eller-imot et forbud som fokus. Det er denne mediedebatten jeg analyserer i oppgaven, med et avgrenset tidsrom på cirka syv år: fra 1. januar i 2014 til og med september i 2020. Datamaterialet består av et utvalg på 354 avisinnlegg fra ni norske aviser, samt kommentarfeltene knyttet til innleggene i Aftenposten. Med utgangspunkt i dette datamaterialet, undersøker jeg hvilke diskurser som har hegemoni, og derfor definisjonsmakt, i den norske omskjæringsdebatten. I analysen finner jeg blant annet at debatten preges av ni etablerte diskurser, der barnerettighetsdiskursen har hegemoni. Jeg analyserer debatten i lys av temaet andregjøring av jøder, ettersom debatten har et overveldende fokus på omskjæring som en jødisk praksis. Oppgaven er tekstnær og undersøker hvordan språk kan være med på å konstruere forskjeller mellom «oss» og «dem». Fokuset i denne oppgaven er på hvordan jøder defineres som «de(n) andre». Selv om omskjæringsdebatten i seg selv er en legitim og viktig debatt, er et av mine viktigste funn at språket i debatten til tider kan føre til andregjøring av jøder. Jeg knytter denne konklusjonen til en rekke forhold som debattens: sterke ordbruk, protestantiske religionssyn, hegemoniske idéer om kropp og barnets beste samt dikotomiske tankegang om sekularitet og religion knyttet til opplysningstidsverdier. I kommentarfeltene finner jeg assosiasjoner til mer eksplisitte antisemittiske påstander. Oppgaven berører altså flere aktuelle temaer innenfor en norsk kontekst som: spenninger mellom majoritet og minoritet, forholdet mellom religion og sekularitet, andregjøring av jøder og antisemittisme samt religionsdebatt i media. |
---|