Delegasjon av lovgivningsmyndighet i Norge under første verdenskrig

Oppgaven er en analyse av delegasjon av lovgivningsmyndighet under første verdenskrig i Norge. Oppgavens overordnete tese er at denne perioden innebar et gjennombrudd for delegasjon i norsk rett. Teorier om delegasjon inntil 1914 undersøkes. Konklusjonen er at den norske delegasjonslæren var pragmatisk, men tuftet på maktbalanseprinsipper. Det gis et overblikk over krigs- og kriselovgivningens hovedområder. Overordnet sett innebar lovgivningsaktiviteten at staten utvidet sitt myndighetsområde i samfunnet. Fullmaktslovene mellom 1914-1918 undersøkes inngående. Sammenlignet med praksis i Europa i perioden var den norske delegasjonen begrenset. I norsk målestokk skjedde det likevel et brudd med etablert praksis: Regjering og forvaltning fikk vide fullmakter på det økonomiske området. Selv om det ikke ble gitt en virkelig blankofullmakt, er det ingenting som tyder på at Stortinget selv vurderte at det ikke hadde kompetanse til å vedta en slik lovbestemmelse. Den provisoriske anordningsmyndigheten var mye brukt, og de aller fleste fullmaktslovene videreførte regelsett som først var gitt ved prov. anordning. Stortinget forutsatte at regjeringen brukte anordningsmyndigheten på en måte Stortinget kunne akseptere. På tampen av krigen fremmet regjeringen et lovforslag om unntaksregler i tilfelle offentlig orden og sikkerhet var truet. Forslaget ble til slutt forkastet, og mye tyder på at Stortinget mente alminnelige, avgrensete fullmaktslover var et bedre alternativ. Forslagets fremste kritiker, Johan Castberg, bygde på at konstitusjonell nødrett ga regjeringen hjemmel til å treffe nødvendige tiltak. Domstolenes kontroll med regjeringens fullmakter var dels streng, dels ikke veldig nærgående. Var det snakk om klassisk rettsanvendelsesskjønn anla domstolene en streng tolkning. Overfor de vide og skjønnsmessige fullmaktene var prøvingen mer avholdt. Fordi domstolene ikke prøvde delegasjonens grunnlovsmessighet, innebar dette at deler av Stortingets skjønnsmessige kompetanse etter forfatningen ble overført til regjering og forvaltning. Både teorien og domstolene etterlot seg et visst tomrom hva gjelder kontroll. Stortinget var beredt til tette dette, og statsminister Gunnar Knudsen anerkjente behovet for et slikt samspill. Særlig Venstre forankret dette i det parlamentariske prinsipp.