Kongeidealer i Historia Norvegiae, Soga um dei gamle norske kongane og Ågrip: Den rettferdige kongen, tyrannen eller den fremste blant likemenn?

I denne masteroppgaven har jeg analysert, klassifisert og tolket som levninger kildene Historia Norvegiae fra cirka 1160, Tjodrek munks Soga um dei gamle norske kongane fra cirka 1180 og Ågrip fra cirka 1190. Disse kildene er undersøkt i forhold til synet på kongen og kongeidealer, som fremtrer i disse tekstlige konstruktene. Disse idealtypene som fremtrer i beskrivelsene av norgeshistorien og den norske kongerekken, har jeg delt inn i primus inter pares, rex iustus og rex tyrannus. Lederidealet om primus inter pares, innebærer å være den første blant likemenn og bygge opp sin maktbase nedenfra. Ved å bygge opp sine maktnettverk nedenfra, vektlegges mer uformelle og personlige egenskaper, slik som barskhet, mot i strid, naturlig karisma, retoriske ferdigheter, vennskap, generøsitet og fysisk styrke. Res iustus-idealet innebærer ideen om den rettferdige og fredsskapende konge. Her har graden av formaliteter knyttet til praktiseringen av et offentlig embete, blitt knyttet an til en øket hierarkisering av samfunnet og en bygging av makt ovenfra, fra guddommen selv. Ideen her er at kongen var innsatt i et guddommelig embete, på det øverste dommersete på jorden. Monarken hadde her en plikt til å styre i pakt med Guds vilje og således kom han til å anvende kristendommen til å legitimere sin maktutøvelse. Maktutøvelsen, slik bildet av den fremtrer i kildene fra annen halvdel av 1100-tallet, var her langt mindre personlig og knyttet seg i økende grad til et formalisert embetsapparat. Motstykket til dette var forestillingen om en rex tyrannus-regent. Her ble det hevdet at kongen ikke styrte i pakt med Guds vilje, men var isteden en egenmektig despot og hardstyrer for folket. Jeg går gjennom den norske kongerekken, slik den er fremstilt i kildene, og ser på teologiske, ideologiske, politiske og ideale beretninger og klassifiseringer av kongene. Det dreier seg om tekstlige konstrukter fra posisjonerte aktører, med klare ideer om hvordan kongens rolle i samfunnet burde være. I kildene fremtrer det tidvis en betydelig pragmatisme hos en del av kongene, hvor ulike sosiokulturelle situasjoner aktiverer ulike praksiser. Således kunne en se en del blandede lederstiler, med elementer fra flere av kongeidealene. Begrepsparet rex iustus og rex tyrannus har fungert som polare motsetninger som har samvirket i en større ideologisk, politisk og teologisk helhetstenkning. En rettferdig og fredsskapende regent, trengte sin motsetning for å fungere som et ideal. Således fremtrer beg