Bønn som kommunikasjon : aspekter ved språk og kommunikasjon i gudstjenestens bønn med utgangspunkt i tre kristne trossamfunn

I hovedoppgaven undersøkes språk og kommunikasjon i gudstjenestens bønn. Siktemålet er å beskrive kommunikasjonen i denne kultushandlingen og å se om det finnes språklige særtrekk som kan tolkes som uttrykk for teologisk forankring eller religionssosiologisk identitet. Det teoretiske grunnlaget som blir brukt for å belyse emnet, er fire ulike kommunikasjonsmodeller, språkhandlingsteori, samt en sosiolingvistisk forståelse av språket som en identitetshandling. Oppgaven bygger på opptak gjort av ni gudstjenester i tre kristne trossamfunn i Oslo-området og kvalitative intervju med fem teologistudenter. Lydopptakene er gjort i Den norske kirke, Den Evangelisk Lutherske Frikirke og Pinsebevegelsen. I analysen blir bønner fra undersøkelsen analysert og forstått ut fra de ulike kommunikasjonsmodellene. Det blir blant annet hevdet at selv om guddommen er den uttalte og primære mottakeren av bønnen, er form og innhold i høy grad farget av at den/de som ber også ser menigheten som mottaker. I oppgaven tas det til orde for at kommunikasjonen i gudstjenestens bønn har sterke elementer av dialog og autopoiesis. Det blir også holdt fram særtrekk på flere nivå i språket, som kan si noe vesentlig om språk og kommunikasjon i bønnene fra det øvrige materialet. Språktrekkene strekker seg fra for eksempel leksikalske valg og hyppighet i blant annet pronomen og gudsnavn, til volum, hastighet eller setningsmelodi. Dette er aspekter ved språket i bønnene som gir eksempler på språklige nyanser som er felles eller skiller fra hverandre de ulike konfesjonene. På bakgrunn av den doble mottakerforståelsen i gudstjenestens bønn, blir bønnen sett som en språklig arena som blant annet gir uttrykk for identitet og for hvor en hører hjemme i kirkelandskapet.