Kunstens ende - endens kunst : lesninger av dikt av Paul Celan

Denne oppgaven har undersøkt ende-figurer og ende-tematikk i den tyske lyrikeren Paul Celans diktning. Gjennomgangsmotiv har vært Hegel berømte diktum om at den sanne kunsten er forgangen og at den moderne kunsten (i Hegels terminologi den ”romantiske) har mistet tilgangen til sannheten og snarere blitt fremmedgjort for seg selv. Celans diktning viser en høy grad av fremmedgjorthet. Med et heterogent billedtilfang og et oppbrudt, komprimert språk er Celans diktning iscenesettelser av dette dilemmaet om kunstens splittelse, fremvisninger av bruddet mellom kunst-karakter og selv-refleksjon. Hans dikt har ingen harmonisert form og de slår istykker det skjønne skinnet som tidligere lyrikk hadde. Celans dikt er fremstillinger av ende-figurer i form av brudd, pauser, vendinger og forstumming. Denne diktningen preges og skapes på en ekstrem måte av selv-problematisering og refleksjonen over språket og lyrikkens stilling i en verden etter Holocaust. Jeg har behandlet motiver og temaer som kunstens ende, lyrikkens ende, språkets ende, døden, apokalypsen, u-topien. Tekster som har blitt undersøkt er Celans ”Meridian”-tale, diktet ”DIE MANTIS”, diktet ”DEIN MÄHNEN-ECHO”, diktet ”Wanderstaude” og til slutt diktet ”DAS NICHTS”. Men i måten Celans diktning stiller spørsmål til seg selv, viser den også at i kunsten ligger noe på den andre siden av enden og det negative. Diktene holder opp noe Celan i ”Meridian”-tallen kaller ”det kommende”. Et annet sted sier han at diktet er en vending (”Umkehr”). Flere av Celans dikt tømmer seg dermed ikke i beskrivelsen av gru og fragmenterthet. De åpner for at det også finnes noe hinsides dette, noe fremmed, noe annet. Dette er trolig av u-topisk karakter, som Celan sier, og kan kun forbli en mulighet.