Phonologie du verlan et théorie de l'optimalité

Emnet for denne hovedoppgaven er den franske slangen verlan . Målet med oppgaven er for det første å gjøre rede for de formelle trekkene ved denne slangen i en fonologisk analyse, og for det andre å prøve ut optimalitetsteorien som jeg har valgt som teoretisk rammeverk for oppgaven, for dermed å kunne belyse sider ved teorien som hittil har vært lite studert. Man regner med at verlan slik den snakkes i Frankrike i dag har sitt utspring på slutten av 70-tallet i de fattigere forstedene rundt de store franske byene, særlig Paris, blant unge med innvandrerbakgrunn. Verlan har da først og fremst en identitetsskapende funksjon. I løpet av de siste 20-25 årene har imidlertid verlan spredt seg til andre grupper med ulik sosial, geografisk og etnisk tilhørighet, og brukes i dag av en stor del av fransk ungdom. Verlan bygger på fransk, og inversjon regnes for å være den grunnleggende mekanismen : et fransk ord som café [kafe] (kafé, kaffe) blir på verlan til féca [feka]. Imidlertid er ikke dette prinsippet tilstrekkelig for å forklare hvordan for eksempel et fransk ord som frère (bror) blir til reuf [r f] på verlan . Det har vært gjort flere forsøk på å klarlegge reglene som styrer verlan , et særlig problem for tidligere analyser har vært at verlan tillater en viss grad av variasjon : frère kan også hete refré [røfre] på verlan. Som lingvistisk modell for min egen analyse valgte jeg derfor optimalitetsteorien, en relativt ny modell som har vist seg gunstig særlig innen fonologi. En grunnleggende idé for optimalitetsteorien er at språket er underlagt motstridende velformethetsprinsipper. Alle språk styres av de samme prinsippene, de er med andre ord universelle, men for hver enkelt språk er disse ordnet på en bestemt måte (i et språksspesifikt hierarki). Overflateformer er såkalte optimale former i forhold til et bestemt hierarki, det vil si at overflateformene er de formene som bryter færrest, eller de minst viktige, prinsippene : en annen grunnleggende idé ved optimalitetsteorien er at de universelle velformethetsprinsippene kan brytes. I forhold til tidligere generativ grammatikk fremstår dermed optimalitetsteorien som en mer fleksible modell, og min hypotese var at den altså ville være bedre egnet til å beskrive verlan . Min analyse bygger også på prinsippet om at enkelte av velformethetsprinsippene er mobile, det vil si at de innenfor et gitt hierarki kan bytte plass og dermed skape et nytt hierarki som i enkelte tilfeller velger andre optimale former enn det