En politisk korrekt film : - Realisme og arbeiderklasse i fransk film fra Jean Renoir, André Bazin, Jean-Luc Godard til "Menneskelige ressurser"

Sammendrag Da filmen Menneskelige ressurser kom ut på kino i Frankrike i januar 2000, ble den fremhevet for sine realistiske, nærmest dokumentariske kvaliteter. Den ble samtidig karakterisert som en politisk film og et slående menneskelig drama, og filmen ble kalt den nye arbeiderklassefilmen (”cinéma d’ouvrier”). Alt dette for en første spillefilm fra regissør Laurent Cantets hånd. Både arbeidere og deler av pressen bedømte filmen ut fra kriterier som at den evnet å se virkeligheten slik den ble oppfattet av aktørene selv i fabrikken, og filmen fikk prestisje ved at den forholdt seg sannferdig til virkeligheten. Jeg har i denne oppgaven hatt filmen Menneskelige ressurser som utgangspunkt for en idéhistorisk undersøkelse av en realistisk filmtradisjon i Frankrike. I mottakelsen av denne filmen kom det opp igjen forestillinger og idealer knyttet til hva som utgjorde en politisk film. Skillet mellom virkelighet og fiksjon i film, som jeg har forsøkt å knytte til ideer om representasjon av de lavere sosiale klasser i et moderne, demokratisk industrisamfunn, har et bakteppe langt bakover i moderne tid. Det startet med den moderne lydfilmen og en sterkere kommersialisering av filmindustrien som fikk Jean Renoir til å gå andre veier. Jeg har sett at representasjon av arbeiderklassen ble viktig på 1930-tallet. Jean Renoir foregrep og kjempet for en kunstnerisk og politisk uavhengighet for filmregissøren innenfor rammene av en kommersiell filmskaping. Hos Renoir finner vi en vilje til å unngå klisjeer i kunsten såvel som i livet. André Bazin foretrakk en viss bruk av filmmediet som forholdt seg bedre til virkeligheten enn den sovjetiske montasjefilmen og den amerikanske klassisk fortellende filmen. Bazins filmideal ga en fortolkningsfrihet for tilskueren og et mer flertydig forhold til virkeligheten, samtidig som sannhetspretensjonen ligger i at tilskueren skal kunne komme i kontakt med virkeligheten gjennom filmen. Bazin skapte et filmmiljø og forente populærfilm med teoretisk tenkning. Han skapte også et forum for estetisk utprøving som resulterte i en modernistisk praksis med den nye bølgen på begynnelsen av 1960-tallet. Godard vil forholde seg til filmbildet som noe man må undersøke og ha et bevisst forhold til. Derfor unnlater han å bruke dybdefokus og mener at man ikke i seg selv kan komme i kontakt med virkeligheten ved en ”riktigere” bruk av kameraet. Det politisk film kan gjøre, er å gjøre en undersøkelse og poengtere det iscenesatte i det som fremstår so