Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet
Temaet for denne hovedoppgaven er todelt. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva finansiell stabilitet er, og på hvilke indikatorer som kan brukes til å måle finansiell stabilitet. Det siste punktet trenger en nærmere forklaring. Myndighetene kan forebygge finansiell ustabilitet gjennom blant annet et...
Gespeichert in:
| 1. Verfasser: | |
|---|---|
| Format: | Dissertation |
| Sprache: | nor |
| Online-Zugang: | Volltext bestellen |
| Tags: |
Tag hinzufügen
Keine Tags, Fügen Sie den ersten Tag hinzu!
|
| container_end_page | |
|---|---|
| container_issue | |
| container_start_page | |
| container_title | |
| container_volume | |
| creator | Ruud, Jørgen |
| description | Temaet for denne hovedoppgaven er todelt. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva finansiell stabilitet er, og på hvilke indikatorer som kan brukes til å måle finansiell stabilitet. Det siste punktet trenger en nærmere forklaring. Myndighetene kan forebygge finansiell ustabilitet gjennom blant annet et velutviklet tilsyns- og reguleringssystem . Forebyggende tiltak er kun forbyggende og forhindrer ikke at finanskriser fra tid til annen inntreffer i økonomien. Dette har ført til økt interesse for å finne indikatorer som kan varsle om en fremtidig krise er i anmarsj. Indikatorer som blir flittig brukt av sentralbanker, deriblant Norges Bank, er rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor . Jeg ønsker derfor å sette søkelyset på hvor godt rente- og gjeldsbelastningen i de to sektorene, er på å måle skjørheten i det finansielle systemet.
For å forstå hva finansiell stabilitet innebærer, må man ha en forståelse av hva det finansielle systemet består av. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur. Finansmarkedene har som oppgave å kanalisere kapital og fordele risiko mellom økonomiens aktører. Finansinstitusjonene har som oppgave å forvalte midler på vegnene av husholdninger, foretak og offentlige institusjoner, og allokere disse midlene i diversifiserte verdipapirporteføljer, utlån og realkapital. Den finansielle infrastrukturen skal sikre at interaksjonen mellom økonomiens deltakere er effektiv.
Det finansielle systemet i Norge kan karakteriseres som et bankbasert finansielt system. Bankene dominerer både i kapitalforvaltningsmarkedet og i utlånsmarkedet. Finansmarkedene har en marginalisert rolle som kapitalformidler og risikofordeler. Bankmarkedet er relativt konsentrert rundt fem store finanskonsern: DnB NOR, SpareBank1- Gruppen, Storebrand, Nordea og Terra- gruppen. De to sistenevnte finanskonsernene har utenlandsk eierskap. Utenlandske banker er således en viktig aktør i det norske finansielle systemet.
Finansiell stabilitet innebærer først og fremst systemets evne til å allokere ressurser på en effektiv måte. Dette krever at de viktigste finansinstitusjonene og finansmarkedene er stabile, og at de er robuste overfor forstyrrelser i økonomien. Stabile i den forstand at finansinstitusjonene kan utføre sine kontraktsspesifikke forpliktelser uten assistanse fra offentlige myndigheter, og at markedene ikke utsettes for store fluktuasjoner i formuesprisene. Robuste |
| format | Dissertation |
| fullrecord | <record><control><sourceid>cristin_3HK</sourceid><recordid>TN_cdi_cristin_nora_10852_17181</recordid><sourceformat>XML</sourceformat><sourcesystem>PC</sourcesystem><sourcerecordid>10852_17181</sourcerecordid><originalsourceid>FETCH-cristin_nora_10852_171813</originalsourceid><addsrcrecordid>eNqFzDEKwlAQhOE0FqKewb2A4FPEYCsGe-3DxkxwyXMjbxchB8pJvJgpxNZqmv-baaaFKKsJYqSLcyVRHE4HghIrx95A_KKIGlqDRGtp2buERM_3QPYeUsXpDoeOQqgesXbJWlDzewZZb44HfJ5NGo6GxXdn2bI4XY_n1S2JuWg5Wi7DOt9tyrAPedj-Lz5H2kLI</addsrcrecordid><sourcetype>Open Access Repository</sourcetype><iscdi>true</iscdi><recordtype>dissertation</recordtype></control><display><type>dissertation</type><title>Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet</title><source>NORA - Norwegian Open Research Archives</source><creator>Ruud, Jørgen</creator><creatorcontrib>Ruud, Jørgen</creatorcontrib><description>Temaet for denne hovedoppgaven er todelt. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva finansiell stabilitet er, og på hvilke indikatorer som kan brukes til å måle finansiell stabilitet. Det siste punktet trenger en nærmere forklaring. Myndighetene kan forebygge finansiell ustabilitet gjennom blant annet et velutviklet tilsyns- og reguleringssystem . Forebyggende tiltak er kun forbyggende og forhindrer ikke at finanskriser fra tid til annen inntreffer i økonomien. Dette har ført til økt interesse for å finne indikatorer som kan varsle om en fremtidig krise er i anmarsj. Indikatorer som blir flittig brukt av sentralbanker, deriblant Norges Bank, er rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor . Jeg ønsker derfor å sette søkelyset på hvor godt rente- og gjeldsbelastningen i de to sektorene, er på å måle skjørheten i det finansielle systemet.
For å forstå hva finansiell stabilitet innebærer, må man ha en forståelse av hva det finansielle systemet består av. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur. Finansmarkedene har som oppgave å kanalisere kapital og fordele risiko mellom økonomiens aktører. Finansinstitusjonene har som oppgave å forvalte midler på vegnene av husholdninger, foretak og offentlige institusjoner, og allokere disse midlene i diversifiserte verdipapirporteføljer, utlån og realkapital. Den finansielle infrastrukturen skal sikre at interaksjonen mellom økonomiens deltakere er effektiv.
Det finansielle systemet i Norge kan karakteriseres som et bankbasert finansielt system. Bankene dominerer både i kapitalforvaltningsmarkedet og i utlånsmarkedet. Finansmarkedene har en marginalisert rolle som kapitalformidler og risikofordeler. Bankmarkedet er relativt konsentrert rundt fem store finanskonsern: DnB NOR, SpareBank1- Gruppen, Storebrand, Nordea og Terra- gruppen. De to sistenevnte finanskonsernene har utenlandsk eierskap. Utenlandske banker er således en viktig aktør i det norske finansielle systemet.
Finansiell stabilitet innebærer først og fremst systemets evne til å allokere ressurser på en effektiv måte. Dette krever at de viktigste finansinstitusjonene og finansmarkedene er stabile, og at de er robuste overfor forstyrrelser i økonomien. Stabile i den forstand at finansinstitusjonene kan utføre sine kontraktsspesifikke forpliktelser uten assistanse fra offentlige myndigheter, og at markedene ikke utsettes for store fluktuasjoner i formuesprisene. Robuste i den forstand at negative makroøkonomiske sjokk ikke kuliminer i en finansiell krise. Finansiell stabilitet er i så måte fravær av finansielle kriser.
Et vanlig kriseforløp er som følger: Et positivt sjokk forbedrer de økonomiske utsiktende i økonomien. Investeringsaktivtiten, produksjonen, inntektsnivået og konsumet øker. Denne utviklingen bidrar til at en generell optimisme forankrer seg i økonomien. Økt kreditt driver konjunkturoppgangen videre, fordi det blir lettere for publikum å få finansiert nye investeringsprosjekter. Økte formuespriser gjør publikum mer formuende. Dette gir grunnlag for økt sikkerhet for nye lån. Samtidig blir publikum mer forgjeldet, fordi gjelden vokser raskere enn inntektene. I konjunkturnedgangen reduseres inntektene, investeringsprosjekter mislykkes og formuesprisene faller. Gjeldsbyrden til låntakerne øker. Misligholdelsesratene og konkursratene øker, noe som i sin tur øker bankenes tapsengasjementer. Opplever bankene store nok tap, kan bankene selv ende opp med å gå konkurs. Problemer i en bank kan lett spre seg til andre banker og utvikle seg til en systemkrise der mange banker har problemer.
Overnevnte kriseforløp impliserer at bankkrisen skyldes finansielle ubalanser som akkumuleres i en oppgangskonjunktur. Bortfall av inntekt, og et prisfall på formuesobjekter som aksjer og eiendom, svekker låntakernes evne til å betjene sin gjeld. Skjørheten i systemet bygges derfor opp ved en rask kredittvekst. En måte å måle skjørheten i systemet på, og dermed risikoen for en bankkrise, er å følge utviklingen i rente- og gjeldsbelastingen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor.
Borio og Lowe (2002) argumenterer for at en rask kredittvekst, i kombinasjon med inflaterte formuespriser (aksje og bolig) og høy investeringsaktivitet i bygg- og anlegg ( de trøblete tre ), gjør det finansielle systemet mer sårbart overfor negative makroøkonomiske sjokk. De trøblete tre , er derfor gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet. Hansen (2003) tar opp tråden fra Borio og Lowe. Han finner empirisk belegg for at de trøblete tre øker sannsynligheten for konkurser i de nordiske landene.
Et naturlig spørsmål for myndighetene vil være; hvor rask må veksten i kreditten, formuesprisene og investeringsaktiviteten i bygg- og anlegg være, før veksten kan karakteriseres som faretruende rask? Ved å studere forløpet til tidligere bankkriser er det mulig å få informasjon om eventuelle kritiske verdier på de trøblete tre . Imidlertid vil de økonomiske rammebetingelsene endre seg over tid. Et mer velutviklet tilsyns- og reguleringssystem, og økt risikobevissthet i finansinstitusjonene, vil gjøre det finansielle systemet mer robust overfor negative makroøkonomiske sjokk. Som en konsekvens, vil det nødvendigvis ikke være gitt at den raske veksten som før utgjorde en trussel mot stabiliteten i systemet, vil utgjøre en trussel i fremtiden?
En gjennomgang av de to konjunktursyklusene som Norge har opplevd siden 1980, viser at de trøblete tre vokste relativt raskt i forkant av begge syklustoppene, henholdsvis i 1986/7 og i 1998. Tiltross for dette opplevde Norge en bankkrise kun i resesjonen som etterfulgte konjunkturomslaget i 1986/7. Sammenlignet med i konjunkturnedgangen i 1988-1989-92, var rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor relativt lavere under lavkonjunkturen i 1999-2002. Dette kan være en mulig forklaring på hvorfor det ikke oppstod en bankkrise i nedgangskonjunkturen i 1999-2002.
En korrelasjonsanalyse viser at korrelasjonen mellom kreditt, gjennomsnittlig kvadratmeterpris, investering i bygg- og anlegg, og antall konkurser per capita, er generelt høy når de trøblete tre leder syklusen. Disse korrelasjonene er derimot generelt lavere enn korrelasjonen mellom rentebelastingen, gjeldsbelastningen, og antall konkurser per capita, når rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke finansiell foretakssektor leder syklusen. Dette impliserer at rente- og gjeldsbelastning i de to sektorene, kan være gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet i Norge.
Myndighetene bør, i tillegg til de trøblete tre , fokusere på andre indikatorer som kan gi et mer helhetlig bilde på sårbarheten i det finansielle systemet, og systemets evne til å motstå negative makroøkonomiske sjokk. Rente- og gjeldsbelastningen, i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor, er to slike indikatorer.</description><language>nor</language><creationdate>2005</creationdate><rights>info:eu-repo/semantics/openAccess</rights><oa>free_for_read</oa><woscitedreferencessubscribed>false</woscitedreferencessubscribed></display><links><openurl>$$Topenurl_article</openurl><openurlfulltext>$$Topenurlfull_article</openurlfulltext><thumbnail>$$Tsyndetics_thumb_exl</thumbnail><link.rule.ids>230,311,780,885,4049,26565</link.rule.ids><linktorsrc>$$Uhttp://hdl.handle.net/10852/17181$$EView_record_in_NORA$$FView_record_in_$$GNORA$$Hfree_for_read</linktorsrc></links><search><creatorcontrib>Ruud, Jørgen</creatorcontrib><title>Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet</title><description>Temaet for denne hovedoppgaven er todelt. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva finansiell stabilitet er, og på hvilke indikatorer som kan brukes til å måle finansiell stabilitet. Det siste punktet trenger en nærmere forklaring. Myndighetene kan forebygge finansiell ustabilitet gjennom blant annet et velutviklet tilsyns- og reguleringssystem . Forebyggende tiltak er kun forbyggende og forhindrer ikke at finanskriser fra tid til annen inntreffer i økonomien. Dette har ført til økt interesse for å finne indikatorer som kan varsle om en fremtidig krise er i anmarsj. Indikatorer som blir flittig brukt av sentralbanker, deriblant Norges Bank, er rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor . Jeg ønsker derfor å sette søkelyset på hvor godt rente- og gjeldsbelastningen i de to sektorene, er på å måle skjørheten i det finansielle systemet.
For å forstå hva finansiell stabilitet innebærer, må man ha en forståelse av hva det finansielle systemet består av. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur. Finansmarkedene har som oppgave å kanalisere kapital og fordele risiko mellom økonomiens aktører. Finansinstitusjonene har som oppgave å forvalte midler på vegnene av husholdninger, foretak og offentlige institusjoner, og allokere disse midlene i diversifiserte verdipapirporteføljer, utlån og realkapital. Den finansielle infrastrukturen skal sikre at interaksjonen mellom økonomiens deltakere er effektiv.
Det finansielle systemet i Norge kan karakteriseres som et bankbasert finansielt system. Bankene dominerer både i kapitalforvaltningsmarkedet og i utlånsmarkedet. Finansmarkedene har en marginalisert rolle som kapitalformidler og risikofordeler. Bankmarkedet er relativt konsentrert rundt fem store finanskonsern: DnB NOR, SpareBank1- Gruppen, Storebrand, Nordea og Terra- gruppen. De to sistenevnte finanskonsernene har utenlandsk eierskap. Utenlandske banker er således en viktig aktør i det norske finansielle systemet.
Finansiell stabilitet innebærer først og fremst systemets evne til å allokere ressurser på en effektiv måte. Dette krever at de viktigste finansinstitusjonene og finansmarkedene er stabile, og at de er robuste overfor forstyrrelser i økonomien. Stabile i den forstand at finansinstitusjonene kan utføre sine kontraktsspesifikke forpliktelser uten assistanse fra offentlige myndigheter, og at markedene ikke utsettes for store fluktuasjoner i formuesprisene. Robuste i den forstand at negative makroøkonomiske sjokk ikke kuliminer i en finansiell krise. Finansiell stabilitet er i så måte fravær av finansielle kriser.
Et vanlig kriseforløp er som følger: Et positivt sjokk forbedrer de økonomiske utsiktende i økonomien. Investeringsaktivtiten, produksjonen, inntektsnivået og konsumet øker. Denne utviklingen bidrar til at en generell optimisme forankrer seg i økonomien. Økt kreditt driver konjunkturoppgangen videre, fordi det blir lettere for publikum å få finansiert nye investeringsprosjekter. Økte formuespriser gjør publikum mer formuende. Dette gir grunnlag for økt sikkerhet for nye lån. Samtidig blir publikum mer forgjeldet, fordi gjelden vokser raskere enn inntektene. I konjunkturnedgangen reduseres inntektene, investeringsprosjekter mislykkes og formuesprisene faller. Gjeldsbyrden til låntakerne øker. Misligholdelsesratene og konkursratene øker, noe som i sin tur øker bankenes tapsengasjementer. Opplever bankene store nok tap, kan bankene selv ende opp med å gå konkurs. Problemer i en bank kan lett spre seg til andre banker og utvikle seg til en systemkrise der mange banker har problemer.
Overnevnte kriseforløp impliserer at bankkrisen skyldes finansielle ubalanser som akkumuleres i en oppgangskonjunktur. Bortfall av inntekt, og et prisfall på formuesobjekter som aksjer og eiendom, svekker låntakernes evne til å betjene sin gjeld. Skjørheten i systemet bygges derfor opp ved en rask kredittvekst. En måte å måle skjørheten i systemet på, og dermed risikoen for en bankkrise, er å følge utviklingen i rente- og gjeldsbelastingen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor.
Borio og Lowe (2002) argumenterer for at en rask kredittvekst, i kombinasjon med inflaterte formuespriser (aksje og bolig) og høy investeringsaktivitet i bygg- og anlegg ( de trøblete tre ), gjør det finansielle systemet mer sårbart overfor negative makroøkonomiske sjokk. De trøblete tre , er derfor gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet. Hansen (2003) tar opp tråden fra Borio og Lowe. Han finner empirisk belegg for at de trøblete tre øker sannsynligheten for konkurser i de nordiske landene.
Et naturlig spørsmål for myndighetene vil være; hvor rask må veksten i kreditten, formuesprisene og investeringsaktiviteten i bygg- og anlegg være, før veksten kan karakteriseres som faretruende rask? Ved å studere forløpet til tidligere bankkriser er det mulig å få informasjon om eventuelle kritiske verdier på de trøblete tre . Imidlertid vil de økonomiske rammebetingelsene endre seg over tid. Et mer velutviklet tilsyns- og reguleringssystem, og økt risikobevissthet i finansinstitusjonene, vil gjøre det finansielle systemet mer robust overfor negative makroøkonomiske sjokk. Som en konsekvens, vil det nødvendigvis ikke være gitt at den raske veksten som før utgjorde en trussel mot stabiliteten i systemet, vil utgjøre en trussel i fremtiden?
En gjennomgang av de to konjunktursyklusene som Norge har opplevd siden 1980, viser at de trøblete tre vokste relativt raskt i forkant av begge syklustoppene, henholdsvis i 1986/7 og i 1998. Tiltross for dette opplevde Norge en bankkrise kun i resesjonen som etterfulgte konjunkturomslaget i 1986/7. Sammenlignet med i konjunkturnedgangen i 1988-1989-92, var rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor relativt lavere under lavkonjunkturen i 1999-2002. Dette kan være en mulig forklaring på hvorfor det ikke oppstod en bankkrise i nedgangskonjunkturen i 1999-2002.
En korrelasjonsanalyse viser at korrelasjonen mellom kreditt, gjennomsnittlig kvadratmeterpris, investering i bygg- og anlegg, og antall konkurser per capita, er generelt høy når de trøblete tre leder syklusen. Disse korrelasjonene er derimot generelt lavere enn korrelasjonen mellom rentebelastingen, gjeldsbelastningen, og antall konkurser per capita, når rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke finansiell foretakssektor leder syklusen. Dette impliserer at rente- og gjeldsbelastning i de to sektorene, kan være gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet i Norge.
Myndighetene bør, i tillegg til de trøblete tre , fokusere på andre indikatorer som kan gi et mer helhetlig bilde på sårbarheten i det finansielle systemet, og systemets evne til å motstå negative makroøkonomiske sjokk. Rente- og gjeldsbelastningen, i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor, er to slike indikatorer.</description><fulltext>true</fulltext><rsrctype>dissertation</rsrctype><creationdate>2005</creationdate><recordtype>dissertation</recordtype><sourceid>3HK</sourceid><recordid>eNqFzDEKwlAQhOE0FqKewb2A4FPEYCsGe-3DxkxwyXMjbxchB8pJvJgpxNZqmv-baaaFKKsJYqSLcyVRHE4HghIrx95A_KKIGlqDRGtp2buERM_3QPYeUsXpDoeOQqgesXbJWlDzewZZb44HfJ5NGo6GxXdn2bI4XY_n1S2JuWg5Wi7DOt9tyrAPedj-Lz5H2kLI</recordid><startdate>2005</startdate><enddate>2005</enddate><creator>Ruud, Jørgen</creator><scope>3HK</scope></search><sort><creationdate>2005</creationdate><title>Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet</title><author>Ruud, Jørgen</author></sort><facets><frbrtype>5</frbrtype><frbrgroupid>cdi_FETCH-cristin_nora_10852_171813</frbrgroupid><rsrctype>dissertations</rsrctype><prefilter>dissertations</prefilter><language>nor</language><creationdate>2005</creationdate><toplevel>online_resources</toplevel><creatorcontrib>Ruud, Jørgen</creatorcontrib><collection>NORA - Norwegian Open Research Archives</collection></facets><delivery><delcategory>Remote Search Resource</delcategory><fulltext>fulltext_linktorsrc</fulltext></delivery><addata><au>Ruud, Jørgen</au><format>dissertation</format><genre>dissertation</genre><ristype>THES</ristype><btitle>Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet</btitle><date>2005</date><risdate>2005</risdate><abstract>Temaet for denne hovedoppgaven er todelt. Jeg ønsker å sette søkelyset på hva finansiell stabilitet er, og på hvilke indikatorer som kan brukes til å måle finansiell stabilitet. Det siste punktet trenger en nærmere forklaring. Myndighetene kan forebygge finansiell ustabilitet gjennom blant annet et velutviklet tilsyns- og reguleringssystem . Forebyggende tiltak er kun forbyggende og forhindrer ikke at finanskriser fra tid til annen inntreffer i økonomien. Dette har ført til økt interesse for å finne indikatorer som kan varsle om en fremtidig krise er i anmarsj. Indikatorer som blir flittig brukt av sentralbanker, deriblant Norges Bank, er rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor . Jeg ønsker derfor å sette søkelyset på hvor godt rente- og gjeldsbelastningen i de to sektorene, er på å måle skjørheten i det finansielle systemet.
For å forstå hva finansiell stabilitet innebærer, må man ha en forståelse av hva det finansielle systemet består av. Det finansielle systemet består av finansmarkeder, finansinstitusjoner og finansiell infrastruktur. Finansmarkedene har som oppgave å kanalisere kapital og fordele risiko mellom økonomiens aktører. Finansinstitusjonene har som oppgave å forvalte midler på vegnene av husholdninger, foretak og offentlige institusjoner, og allokere disse midlene i diversifiserte verdipapirporteføljer, utlån og realkapital. Den finansielle infrastrukturen skal sikre at interaksjonen mellom økonomiens deltakere er effektiv.
Det finansielle systemet i Norge kan karakteriseres som et bankbasert finansielt system. Bankene dominerer både i kapitalforvaltningsmarkedet og i utlånsmarkedet. Finansmarkedene har en marginalisert rolle som kapitalformidler og risikofordeler. Bankmarkedet er relativt konsentrert rundt fem store finanskonsern: DnB NOR, SpareBank1- Gruppen, Storebrand, Nordea og Terra- gruppen. De to sistenevnte finanskonsernene har utenlandsk eierskap. Utenlandske banker er således en viktig aktør i det norske finansielle systemet.
Finansiell stabilitet innebærer først og fremst systemets evne til å allokere ressurser på en effektiv måte. Dette krever at de viktigste finansinstitusjonene og finansmarkedene er stabile, og at de er robuste overfor forstyrrelser i økonomien. Stabile i den forstand at finansinstitusjonene kan utføre sine kontraktsspesifikke forpliktelser uten assistanse fra offentlige myndigheter, og at markedene ikke utsettes for store fluktuasjoner i formuesprisene. Robuste i den forstand at negative makroøkonomiske sjokk ikke kuliminer i en finansiell krise. Finansiell stabilitet er i så måte fravær av finansielle kriser.
Et vanlig kriseforløp er som følger: Et positivt sjokk forbedrer de økonomiske utsiktende i økonomien. Investeringsaktivtiten, produksjonen, inntektsnivået og konsumet øker. Denne utviklingen bidrar til at en generell optimisme forankrer seg i økonomien. Økt kreditt driver konjunkturoppgangen videre, fordi det blir lettere for publikum å få finansiert nye investeringsprosjekter. Økte formuespriser gjør publikum mer formuende. Dette gir grunnlag for økt sikkerhet for nye lån. Samtidig blir publikum mer forgjeldet, fordi gjelden vokser raskere enn inntektene. I konjunkturnedgangen reduseres inntektene, investeringsprosjekter mislykkes og formuesprisene faller. Gjeldsbyrden til låntakerne øker. Misligholdelsesratene og konkursratene øker, noe som i sin tur øker bankenes tapsengasjementer. Opplever bankene store nok tap, kan bankene selv ende opp med å gå konkurs. Problemer i en bank kan lett spre seg til andre banker og utvikle seg til en systemkrise der mange banker har problemer.
Overnevnte kriseforløp impliserer at bankkrisen skyldes finansielle ubalanser som akkumuleres i en oppgangskonjunktur. Bortfall av inntekt, og et prisfall på formuesobjekter som aksjer og eiendom, svekker låntakernes evne til å betjene sin gjeld. Skjørheten i systemet bygges derfor opp ved en rask kredittvekst. En måte å måle skjørheten i systemet på, og dermed risikoen for en bankkrise, er å følge utviklingen i rente- og gjeldsbelastingen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor.
Borio og Lowe (2002) argumenterer for at en rask kredittvekst, i kombinasjon med inflaterte formuespriser (aksje og bolig) og høy investeringsaktivitet i bygg- og anlegg ( de trøblete tre ), gjør det finansielle systemet mer sårbart overfor negative makroøkonomiske sjokk. De trøblete tre , er derfor gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet. Hansen (2003) tar opp tråden fra Borio og Lowe. Han finner empirisk belegg for at de trøblete tre øker sannsynligheten for konkurser i de nordiske landene.
Et naturlig spørsmål for myndighetene vil være; hvor rask må veksten i kreditten, formuesprisene og investeringsaktiviteten i bygg- og anlegg være, før veksten kan karakteriseres som faretruende rask? Ved å studere forløpet til tidligere bankkriser er det mulig å få informasjon om eventuelle kritiske verdier på de trøblete tre . Imidlertid vil de økonomiske rammebetingelsene endre seg over tid. Et mer velutviklet tilsyns- og reguleringssystem, og økt risikobevissthet i finansinstitusjonene, vil gjøre det finansielle systemet mer robust overfor negative makroøkonomiske sjokk. Som en konsekvens, vil det nødvendigvis ikke være gitt at den raske veksten som før utgjorde en trussel mot stabiliteten i systemet, vil utgjøre en trussel i fremtiden?
En gjennomgang av de to konjunktursyklusene som Norge har opplevd siden 1980, viser at de trøblete tre vokste relativt raskt i forkant av begge syklustoppene, henholdsvis i 1986/7 og i 1998. Tiltross for dette opplevde Norge en bankkrise kun i resesjonen som etterfulgte konjunkturomslaget i 1986/7. Sammenlignet med i konjunkturnedgangen i 1988-1989-92, var rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor relativt lavere under lavkonjunkturen i 1999-2002. Dette kan være en mulig forklaring på hvorfor det ikke oppstod en bankkrise i nedgangskonjunkturen i 1999-2002.
En korrelasjonsanalyse viser at korrelasjonen mellom kreditt, gjennomsnittlig kvadratmeterpris, investering i bygg- og anlegg, og antall konkurser per capita, er generelt høy når de trøblete tre leder syklusen. Disse korrelasjonene er derimot generelt lavere enn korrelasjonen mellom rentebelastingen, gjeldsbelastningen, og antall konkurser per capita, når rente- og gjeldsbelastningen i husholdningssektoren og i ikke finansiell foretakssektor leder syklusen. Dette impliserer at rente- og gjeldsbelastning i de to sektorene, kan være gode ledende indikatorer på fremtidige problemer i det finansielle systemet i Norge.
Myndighetene bør, i tillegg til de trøblete tre , fokusere på andre indikatorer som kan gi et mer helhetlig bilde på sårbarheten i det finansielle systemet, og systemets evne til å motstå negative makroøkonomiske sjokk. Rente- og gjeldsbelastningen, i husholdningssektoren og i ikke-finansiell foretakssektor, er to slike indikatorer.</abstract><oa>free_for_read</oa></addata></record> |
| fulltext | fulltext_linktorsrc |
| identifier | |
| ispartof | |
| issn | |
| language | nor |
| recordid | cdi_cristin_nora_10852_17181 |
| source | NORA - Norwegian Open Research Archives |
| title | Finansiell Stabilitet : en analyse av ledende indikatorer på sårbarhetenen i det norske finansielle systemet |
| url | https://sfx.bib-bvb.de/sfx_tum?ctx_ver=Z39.88-2004&ctx_enc=info:ofi/enc:UTF-8&ctx_tim=2025-01-13T20%3A36%3A01IST&url_ver=Z39.88-2004&url_ctx_fmt=infofi/fmt:kev:mtx:ctx&rfr_id=info:sid/primo.exlibrisgroup.com:primo3-Article-cristin_3HK&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.genre=dissertation&rft.btitle=Finansiell%20Stabilitet%20:%20en%20analyse%20av%20ledende%20indikatorer%20p%C3%A5%20s%C3%A5rbarhetenen%20i%20det%20norske%20finansielle%20systemet&rft.au=Ruud,%20J%C3%B8rgen&rft.date=2005&rft_id=info:doi/&rft_dat=%3Ccristin_3HK%3E10852_17181%3C/cristin_3HK%3E%3Curl%3E%3C/url%3E&disable_directlink=true&sfx.directlink=off&sfx.report_link=0&rft_id=info:oai/&rft_id=info:pmid/&rfr_iscdi=true |