Politikkens normative grunnlag : Jürgen Habermas' diskursteoretiske utfordringer til Robert Dahls teori om prosedyredemokratiet

POLITIKKENS NORMATIVE GRUNNLAG - JÜRGEN HABERMAS' DISKURS-TEORETISKE UTFORDRINGER TIL ROBERT DAHLS DEMOKRATITEORI. Oppgavens problem er hentet fra et gjennomgangstema i norsk demokratidebatt; motsetningen mellom konflikt- og konsensusorienterte teorier. Med utgangspunkt i denne motsetningen sammenliknes Jurgen Habermas diskursteori med Robert Dahls prosedyredemokrati. Det overordnede målet er å vurdere hvorvidt de to teoriene lar seg forene. En viktig dimensjon i motsetningen mellom konflikt - og konsensusorienterte teorier kretser om spørsmålet om hvorvidt politikken er fritatt for normative bindinger eller hvorvidt politikken har en normativ forankring. Den konfliktorienterte realismen er blitt kritisert for å betrakte politikk utelukkende som et instrumentelt foretakende og for ikke å forholde seg til dette spørsmålet i det hele tatt. I tradisjonen fra Machiavelli og Hobbes betraktes politikk som en strategisk maktkamp der individer søker å maksimere egne interesser. Politikk er her en fortsettelse av krig med andre midler. I tradisjonen fra Aristoteles betraktes politikk som en fortsettelse av etikk, som en realisering av det gode liv i fellesskap. Konsensustradisjonen består imidlertid av en mengde svært ulike teorier. I Habermas teori om diskursdemokratiet er det konsensus oppnådd gjennom rasjonell diskusjon som utgjør politikkens normative grunnlag. Med dette menes at politiske beslutninger må tilstrebe en form for anerkjennelse for å være legitime, utover det at beslutningene fattes gjennom institusjonaliserte prosedyrer. Det finnes på denne måten et forhold mellom politikk og moral som danner grunnlag både for å kritisere og anerkjenne politiske beslutninger. Først analyseres de antakelser om handling og samfunn teoriene baserer seg på. Hypotesen er at utformingen av antakelser om handling og samfunn har konsevenser for teoriens utforming i sin helhet, og at dette kan fortelle noe om hvorvidt teoriene kan la seg forene. Det er spesielt Rune Slagstads avhandling Rett og politikk fra 1987 som denne oppgaven diskuterer med. Avhandlingen er blitt et viktig referanseverk i demokratidebatten. Ikke minst hans tolkning av Habermas, som kritiseres i denne oppgaven, har avfødt en rekke artikler der Habermas er blitt avfeid som utopisk romantiker fra realpolitisk hold. Slagstad forsøker selv å forene Habermas' diskursteori med realismen. Hans forsøk er etter min oppfatning ikke helt vellykket, fordi koplingen på sett og vis foretas på realismens premisser. D