Norsk bistand og menneskerettigheter : en normativ politisk analyse

NORSK BISTAND OG MENNESKERETTIGHETER. EN NORMATIV POLITISK ANALYSE Jan Egeland får - sin bok "Impotent superpower - potent small state" (Oslo 1988), langt på vei bekreftet sin hypotese om at Norge som et lite land med stor oppslutning om menneskerettighetspolitikken, har stort potensiale for å fremme menneskerettighetene i sin utenrikspolitikk. Han mener imidlertid at norske myndigheter i svært liten grad har utnyttet denne muligheten. Det skyldes både mangel på kunnskap om dette potensialet og en tilsvarende svak utrustning av forvaltningsapparatet med tanke på dette. I denne analysen ønsker jeg å bygge videre på Egelands arbeid. I min problemstilling er jeg opptatt av hvordan norske myndigheter best kan fremme menneskerettighetene i sin bistandspolitikk. Med bakgrunn i den ovenforstående tankegang er det denne analysens utgangspunkt at Norge har et stort potensiale for å gjøre dette. Jeg mener dessuten at disse mulighetene forsterkes ytterligere ved hjelp av den høye bistandspolitiske stjerne Norge har opparbeidet seg internasjonalt. Min hypotese er at norske myndigheter har hatt en svakt operasjonalisert og lite presis politikk for kobling av bistand og menneskerettigheter. Jeg antar at dette har gitt en uryddig og vaklende norsk politikk på området. Dette vil jeg anvende på omstendighetene omkring Kenyas diplomatiske brudd med Norge i oktober 1990, og min antakelse er at dette bruddet var et symptom på Norges uryddige og lite konsistente politikk. Denne antatte uklare politikken kan også ha sammenheng med den nære fortiden på området. Først i 1984 kom en stortingsmelding (nr. 34 84/85) som tok opp dette til en systematisk gjennomgang. Denne meldingen fra Willoch-regjeringen ble kommentert av Brundtland-regjeringen i en ny melding (nr. 34 86/87), og de to ble behandlet av Stortingets Utenrikskomite i Innstilling nr. 186 (86/87). Det generelle utgangspunktet for koblingen som finnes i disse tre bistandspolitiske dokumentene, har imidlertid ikke blitt fulgt opp. For å få den nødvendige oversikten og innsynet på området har jeg derfor funnet det nødvendig å foreta eliteintervjuer av ledende bistands- og menneskerettighetskjennere. I de bistandspolitiske dokumentene er mye av tankegangen bygd opp omkring "Den norske menneskerettighetsmodellen". Den sier at Norge må vurdere omlegging, reduksjon eller stans av bistanden i situasjoner der det foregår grove, vedvarende og systematiske brudd på menneskerettighetene. Med andre ord er menneskerettighetene et krite