Herrenes historie, igjen?

Når noen av dagens voksne, kvinnelige historikere møtes, hender det at vi mimrer om vår egen tid som hovedfagsstudenter. Vi tenker tilbake på et historiefag som var sterkt mannsdominert. Det fantes få fast ansatte kvinnelige historikere, selv om de som var der preget historiefaget positivt og ga verdifulle bidrag til forskning og fagutvikling. Som unge kvinner var vi forundret og rystet over den skjeve kjønnsbalansen i faget. Den gangen trodde vi at vi skulle greie å forandre på det. Vi satt der på lesesalene, fulle av ungdommelig engasjement og entusiasme. Sånn skulle det ikke fortsette lenge, for vi skulle endre dette når vi selv kom i posisjoner med innflytelse. En stund på 1990- og 2000-tallet var vi også optimistiske: ting tydet på både endring og endringsvilje. I dag er vi kanskje mer forundret og mer pessimister enn noensinne. For hva har skjedd? Fint lite, dessverre.