Tap av et nært familiemedlem i en katastrofe i ung alder: konsekvenser og betydning av sosial støtte og sentralitet

Bakgrunn: I løpet av livet vil mange oppleve å miste et nært familiemedlem og noen opplever dette allerede i barndommen. Vi vet lite om hvilke langtidskonsekvenser etterlatte barn og unge kan oppleve etter slike tap. Hensikt: Forskningsspørsmålene som ble undersøkt i denne oppgaven var: 1. Hvilke langtidskonsekvenser kan barn og unge streve med etter å ha mistet et nært familiemedlem i en katastrofe? 2. Er langtidskonsekvensene av å miste et nært familiemedlem i en katastrofe mer alvorlige for barn og unge enn for voksne? 3. Kan sosial støtte og sentralitet av hendelsen mediere en sammenheng mellom tidspunkt for tap av et nært familiemedlem og langtidskonsekvenser, og dermed bidra til å forklare hvorfor det eventuelt er mer alvorlige langtidskonsekvenser for barn og unge, sammenliknet med for voksne? Utvalg: Utvalget i studien bestod av 78 personer som hadde mistet en forelder, søsken, partner eller barn i brannen på passasjerfergen Scandinavian Star i 1990. Metode og forskningsdesign: Denne kvantitative studien baserer seg på data allerede innsamlet i prosjektet “Scandinavian Star, kartlegging av overlevende og etterlatte”, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i 2016. Vi brukte kjikvadrat-test og ANOVA for å undersøke forekomsten og sammenlikne langtidskonsekvenser hos de etterlatte. Vi brukte medieringsanalyse for å undersøke om sosial støtte og sentralitet medierte sammenhengen mellom det å være ung eller voksen ved tapstidspunktet og de ulike utfallsmålene. Resultater: Av de etterlatte strevde omtrent 30% med symptomer på angst og depresjon, 20% med symptomer på posttraumatisk stress, 6% med symptomer på komplisert sorg og 27% med alvorlig eller betydelig redusert funksjonsnivå, 26 år etter brannen på Scandinavian Star. Tap av et nært familiemedlem i ung alder, sammenliknet med tap i voksen alder, var forbundet med høyere grad av angst- og depresjonssymptomer og symptomer på posttraumatisk stress 26 år senere. Forholdet mellom tap i ung alder og høyere forekomst av langtidskonsekvenser var mediert av hendelsens sentralitet. Vi fant ikke støtte for at sosial støtte medierte dette forholdet. Konklusjon: Både etterlatte barn og voksne strevde med langtidskonsekvenser flere tiår etter tapet av et nært familiemedlem, og at de unge etterlatte strevde mer. Sentralitet av tapshendelsen medierte sammenhengen mellom tap i ung eller voksen alder og symptomer på angst og depresjon i voksen alder. Dermed kunne den observerte