Bygdeborger i Vestfold. Symbolikk, skikk og bruk belyst ved lokaliseringsanalyse

Bygdeborger finnes i særlig stort antall i Vestfold. Her dannes et grunnlag for drøfting av hva bygdeborgene kan ha symbolisert, og om symbolikken er uttrykk for en enhetlig tradisjon på tvers av regioner, eller om det finnes særtrekk for Vestfold. Det er sannsynlig at plassene, høydene, som utgjør bygdeborglokalitetene, har vært viktige tilbake til bronsealderen. Murene kan ha blitt oppførte i periodene etter bronsealderen, med mulig byggefasestart i førromersk jernalder. Gjennom en vurdering av anlegges morfologi, landskapslokalisering, og deres arkeologiske kontekst kommer jeg frem til at bygdeborger nær Vestfoldraet og kysten var viktige symboler i landskapet, uttrykk for en skikk som hovedsakelig ble til på bakgrunn av impulser fra kontinentet, antagelig romerske, og som åsteder for ulike bruksområder som i tid kan knyttes til sen romertid og folkevandringstid. Andre anlegg i Lågendalen, eller i hovedsakelig nord-sørgående skogsterreng i det indre fylket har antagelig hatt andre roller, og kan ha vært viktige for kontroll med handel langs Lågendalen og som kontaktpunkter med Sandsvær og mot Skiensvassdraget. De kan også ha fungert som varslings- og tilfluktsanlegg. Anleggene ble benyttet, forlatt og så tatt i bruk på nytt, enten kontinuerlig eller i faser